Are you proud of me now daddy ?

I'm not particularly good at blogging , the last post was my oddly enough a post that dad would come to visit, now 1 year and 7 months later I don`t have a dad anymore. When I wrote the previous post my life consisted of mostly joy and no worries, just two months later our world would be turned completely upside down.

The past year has without doubt been the toughest I 've had in my life . From being a student in Hungary, who had a little trouble with missing her family so much, I went to be a student abroad with a terminally ill father back home in Norway .

In mid-April last year I got the worst message a person can get, my dad was seriously ill. In mid-May , we learned that disease we had to face was small celled lungcancer which was metastasising  to the brain. At the same time I should start my second exam period.

Those who knew my dad know that he was the type who never gave up , and the most important ting to him was that I should not give up my studies and come home to Norway because of him. I tried as best I as I could to make my dad proud, I was in Hungary and started the exam period . After a few weeks I realized that this was going to be difficult , I sat in the library and studied but my mind was everywhere else than in the books . Around this time my mom and sister came to visit, they knew that I was struggling and needed some support. It was nice  to have someone who cared for me and who could help me up when I failed exam after exam. I was so far down as one could be, and to go to the exam to be pressed further down, is not something I would recommend.

In early June, my grandfather died , he was an old man and had been ill for a long time , but it's always sad when you lose someone. Since I was having so much problems with my exams I had to put in all my effort the last two weeks, I had to remain in Hungary when the others went home for the funeral. Funnily enough , on my grandfathers funeral day , I passed my first ( and only) exam this period.  When I had finished the exam the first thing I did was to call my dad , I was so happy I just wanted to scream and dad knew right away that I had passed my exam . He was so happy he almost cried , it was so nice  about my dad, he expressed such joy and pleasure and it was so much fun to delight him. Again, for those who knew dad , they know that he NEVER cried , so it was so funny that he was so happy for something that he almost cried and it was the one to blame for it .

Exam period continued and with countless attempts,  I passed only that one exam this period. It was one really embarrassed Ida who returned home for summer vacation. But still it was insanely good to come home. Dad was getting started with chemotherapy right after I got home and I was able to be with him the whole weekend before . Between cures dad was so afraid of getting infections that he just sat home alone for 10 days straight. So when the recovery  period was over I could come visit again . I had many trips to dad this summer and although it was very nice to get lots of time together, it was painful to see my big, strong daddy  became weaker and weaker . Eventually, he  got exhausted from a trip to town, or out to dinner and he slept several times a day.

When I came back to Hungary after the summer I managed to pass a second exam , dad was probably the happiest one of us all..  Autumn came and the treatments took more and more of dad`s strength. He had a few hospital stays and eventually he started radiation. This took all his strength and he was never himself again after this treatment. Fortunately I only had a few subjects at school this semester and I was able to go home once a month to stay a few days with my dad , I know that both he and I appreciated all this time we got together.

Dad never gave up hope , I knew all the way with my experience in health care and this type of cancer, that patients survival chances are 0-1 % over 1 year . So I knew we had to use all the time we had together, just because every time could be the last . Dad was nevertheless very positive and always talked about what he would do when he got better. A new tour to visit Hungary was high on the list , he looked forward to it . Unfortunately, dad never got so well that he could visit me again :(

I'm so glad I got one last Christmas with my dad. The last few years, dad gathered his children for Christmas dinner on the 3rd day of Christmas,  it was his joy of Christmas. Dad has never been especially interested in celebrating Christmas, but after we started our own Christmas tradition, it became  a nice tradition that we`ve been very fond of. We made Christmas dinner together, and opened the gifts and had a extra day of Christmas. This year my dad was in very bad shape and he hardly touched his food , he usually ate giant servings of dinner ! But still it was good to celebrate with him , mostly because I knew it would most likely be our last.

In Hungary we also have an exam period at Christmas, and this year's Christmas gift to my dad was passing my Chemistry exam. He was so genuinely happy and it was good to see that I was strong enough to handle it . Unfortunately , I could not pass the second exam, Anatomy, so  my dad never got to experience that .

In mid- February, dad got worse again, he called me and discussed whether I thought he should try one last chemo cure, he wanted all his children to be involved in the decision . Unfortunately, new CT scans showed that the cancer now had spread everywhere and that a new chemotherapy would hurt more than it would help.

The 23rd February I received the phone call no 25 - year old should have to get : If you want to say goodbye to your dad, you need to come home now , I booked ticket and Monday morning I left home in a hurry . Dad was moved from the hospital to a a nursing home for terminally ill patients. When I arrived, my dad said to me that he was so afraid I wasn`t going to make it , that he would never see me again . Luckily I managed it . The first day I sat in a chair in dad`s room next to his bed. I dozed off occasionally, but woke up every time my dad was awake and wondering if I was there. He was afraid , he was anxious, he needed to have someone there. He could not explain what he was afraid of, but he grabbed me and made ​​me promise that I was there and I was of course .

At the end, dad was very influenced by his brain metastasis, he was vague and did not manage things on his own anymore. It was good to be there for him , I am incredibly thankful for that today . I talked to him and said everything I wanted to tell him and that I loved him. In the afternoon and evening on Tuesday , we lost contact  with my dad , he did not say anything after that, but still we noticed that he noticed that we were there for him .

The 27nd of February my dad died, at that point me and my family had watched over him for two days . Thankfully he went very peacefully . He looked so relaxed and beautiful . Mom and little my sisters came and picked me up , they took me home and I slept for a day before I went back to Hungary.

Early Friday morning I came home, Friday at 2 I had my first anatomy test. Although I did not do insanely good , I did it better than before at least . And from there , I felt that my dad was with me and gave me support.


It may sound strange, but the next few weeks and months I took the sadness , loss and grief and put it into my school books . I gritted my teeth and I studied like I never studied before . I decided to make something good out of grief , anger, and loss,  I would make my dad proud.

Those who have studied in Hungary (and probably most other places) know that relatively often hear that one is good for nothing . That you are stupid and that you should be ashamed to come to an exam with so little knowledge : p  In the summer exam period, I decided to take all the negative and turn it into something positive , think of the positive things that comes out of it :) I went to the exams and even tough I failed a few times year also I went out of this semester with 6 fives , 2 fours , 4 threes and 1 two, imagine that, no failing! ! The most difficult about this period was every time I passed an exam I took up my phone to call my dad, just to remember that I can actually never do that anymore: (

I know that I always have dad with me, that he follows me , and I take a second look at his picture before I go to a test . If you've never lost someone, or just simply do not believe in things like that, you'll probably  think that I'm weird . But I know my dad is with me and I hope that he is proud of me now :)

I started this post the day I was on my way home for summer vacation, the day I found out I got a 3 on the chemistry exam, which I, only weeks before, had been told that I was not smart enough to pass. It took me quite a long time , however, to write everything down.

In a few days it will be 7 months since I lost my dad,  it still just hurts really, really bad.

For me this is a really personal posts, but it is also therapy for me to write it down. It is also good to be able to share my experiences. Who knows, maybe someone who reads it  go through exact same things and have any questions or suggestions . Just bring it on :)

After getting such massive positive responses, loving and caring words, I decided to translate this post into English as well, since many of my friends don`t speak Norwegian and probably wasn`t able to understand the first post :)

Are you proud of me now daddy ?

Jeg er ikke spesielt flink til å blogge, det siste innlegget mitt var merkelig nok et innlegg om at pappa skulle komme på besøk, nå 1 år og 6 måneder senere har jeg ingen pappa lenger. Når jeg skrev det forrige innlegget var det bare glede og ingen bekymringer, bare 2 måneder etterpå skulle verden vår snues helt på hodet.

Det siste året har uten tvil vært det tøffeste jeg har hatt i livet mitt. Fra å være en student i Ungarn som hadde litt problemer med at hun savnet familien sin så vanvittig mye når hun studerte i det store utland, gikk jeg til å være en student i det store utland med en dødssyk pappa hjemme i Norge.

I midten av april ifjor fikk jeg den verste beskjeden et menneske kan få, pappa`n min var alvorlig syk. I midten av mai fikk vi vite at det vis to ovenfor var småcellet lungekreft med spredning til hjernen. Samtidig skulle jeg starte på min andre eksamensperiode.

De som kjente pappa vet at han var typen som aldri ga opp, og det absolutt viktigste for han var at jeg ikke skulle gi opp skolen og komme hjem til Norge på grunn av han. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre pappa stolt, jeg ble i Ungarn og startet på eksamensperioden. Etter et par uker skjønte jeg at dette kom til å bli vanskelig, jeg satt på biblioteket og leste men tankene mine var alle andre steder enn i bøkene. Rundt denne tiden kom mamma og lillesøster på besøk, de skjønte at jeg slet og trengte litt støtte. Det var godt å ha noen til å stelle rundt seg og som kunne backe meg opp når jeg eksamen etter eksamen strøk. Jeg var så langt nede som man kunne bli, det å gå til eksamen for å bli trykket ytterligere ned da, er ikke til å anbefale akkurat.

I starten av juni døde bestefaren min, han var jo en gammel mann og hadde vært syk lenge, men det er jo uansett trist når man mister noen. Siden jeg var så på etterskudd med eksamene mine og jeg måtte sette inn et siste støt de siste to ukene måtte jeg være igjen i Ungarn når de andre dro hjem til begravelse. Pussig nok, på bestefars begravelsesdag, sto jeg på min første (og eneste) eksamen denne perioden. Da jeg var ferdig med eksamen var det første jeg gjorde å ringe til pappa, jeg var så glad og i lykkerus at jeg var helt ute av meg, pappa skjønte med en gang at jeg hadde stått. Han ble så glad at han nesten gråt, det var så fint med pappa, han uttrykte en sånn sann glede og det var så gøy å glede han. Igjen for de som kjente pappa`n min, de vet at han ALDRI gråt, så det var så pussig at han ble så glad for noe at han nesten gråt og at det var jeg som var skylden til det.

Eksamensperioden gikk sin gang, og med uttallige forsøk bak meg sto jeg kun med en bestått eksamen i baklomma. Det var en noe slukøret Ida som reiste hjem igjen på sommerferie. Alikevel var det vanvittig godt å komme hjem, pappa hadde allerede begynte med cellegift rett etter jeg kom hjem og jeg rakk å være med han hele helgen før. Imellom kurene var pappa så redd for å få infeksjoner at han helst kun satt inne alene. Så når nedtur perioden var over kunne jeg komme på besøk igjen. Jeg var mange turer hos pappa denne sommeren og selv om det var veldig fint å få masse tid sammen, var det vondt å se at den store sterke pappa`n min ble stadig svakere. Etterhvert ble han utslitt av en tur til byen, eller ut på middag og han sov middag flere ganger om dagen.

Når jeg kom ned igjen til Ungarn etter sommeren klarte jeg å stå på en eksamen til, pappa var nok igjen den som var mest glad av oss alle :) Høsten kom etterhvert og behandlingene tok stadig mere på pappa. Det ble noen sykehusopphold og etterhvert startet han med stråling. Dette tok fullstendig knekken på han og han ble aldri seg selv igjen etter denne behandlingen. Jeg hadde heldigvis ikke flere fag på skolen annet enn at jeg kunne reise hjem en gang hver måned å bli noen dager hos pappa, jeg vet at både han og jeg satte stor pris på all denne tiden vi fikk sammen.

Pappa ga aldri opp håpet, jeg visste hele veien med min erfaring fra helsevesenet og denne type kreftpasienter at overlevelsesjansen er 0-1% over 1 år. Derfor visste jeg at vi måtte utnytte all den tid vi hadde sammen, nettopp fordi hver gang kunne bli den siste. Pappa var alikevel veldig positiv og snakket alltid om hva han skulle gjøre når han ble frisk. En ny tur på besøk til Ungarn sto høyt på listen, han gledet seg til det. Dessverre ble pappa aldri så bra igjen at han fikk kommet flere turer til meg.

Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk en siste julefeiring hos pappa, de siste årene har pappa samlet barna sine til julefeiring 3. juledag, det var hans glede med julen. Pappa har aldri vært veldig opptatt av, eller  spesielt glad i å feire jul, men etter vi begynte med vår egen julaften 3. dag har det blitt en fin tradisjon som vi har blitt glad i. Da laget vi julemat og åpnet pakker sammen og det ble en ekstra julaften. I år var  pappa veldig dårlig form og det var så vidt han pirket i julematen,han som alltid spiste kjempeporsjoner med topper på ! Alikevel var det godt å feire med han, mest fordi jeg visste at det mest sannsynlig ville bli vår siste. I Ungarn har vi også en eksamensperiode til jul, og årets julegave til pappa fra meg var enda en bestått eksamen, han ble så genuint glad og det var godt å vise at jeg var sterk nok til å kunne klare det. Dessverre klarte jeg ikke stå på eksamen nummer 2, pappa fikk aldri oppleve det.

I midten av februar ble pappa mye dårligere igjen, han ringte meg og diskuterte hvorvidt jeg syntes han burde prøve en siste cellegiftskur, han ønsket at alle barna skulle være med på avgjørelsen. Dessverre viste nye bilder at kreften nå hadde spredd seg ukontrollert og at en ny cellegiftskur ville skade mer enn å hjelpe.

Den 23. februar fikk jeg telefonen ingen 25- åringer skal behøve å ta imot: Hvis du ønsker å ta farvel med pappa`n din må du komme hjem nå, jeg bestilte flybillett og mandag morgen reiste jeg hjem i hui og hast. Pappa ble flyttet fra sykehuset til en lindrende avdeling. Når jeg kom, sa pappa til meg at han var så redd jeg ikke skulle rekke det, at han ikke skulle få se meg igjen. Heldigvis rakk jeg det. Det første døgnet satt jeg i en stol på rommet til pappa ved siden av sengen hans. Jeg duppet av innimellom, men våknet hver gang pappa var våken og lurte på om jeg var der. Han var redd, han var engstelig, han ville ha noen der. Han klarte ikke forklare hva han var redd for, men han grep tak i meg og fikk meg til å love at jeg var der og det var jeg jo såklart.

På slutten var pappa veldig påvirket av hjernemetastasene, han var uklar og fikk ikke til ting på egenhånd. Det var godt å få være der for han, det er jeg utrolig takknemlig for idag. Jeg fikk snakket med han og sagt alt jeg ville fortelle han og love han. Utpå ettermiddagen og kvelden på tirsdag mistet vi kontakten med pappa, han sa ikke noe mer etter det, men alikevel merket vi at han merket at vi var der for han.

Den 27. februar døde pappa`n min, da hadde jeg og familien våket over han i 2 døgn. Han sovnet heldigvis stille inn, det gikk fredelig for seg. Han var så fredelig og vakker der han lå. Mamma og lillesøstrene mine kom og hentet meg, de tok meg med hjem og jeg sov i et døgn før jeg reiste tilbake til Ungarn.

Natt til fredag kom jeg hjem, fredag klokken 14 hadde jeg prøve i anatomi. Selv om jeg ikke gjorde det sykt bra, gjorde jeg det bedre enn tidligere i det minste. Og derfra følte jeg at pappa var med meg og ga meg støtte.


Det høres kanskje rart ut, men de neste ukene og månedene brukte jeg tristheten, savnet og sorgen og puttet det inn i skolebøkene mine. Jeg bet tenna sammen og jeg studerte som jeg aldri har studert før. Jeg bestemte meg for å gjøre noe godt ut av sorgen, sinnet og tapet, jeg ville gjøre pappa`n min stolt.

De som har studert i Ungarn (og sikkert de fleste andre steder) vet at man relativt ofte får høre at man ikke duger til noe. At man ikke kan noen ting, at man er dum og at man burde skamme seg som kommer til en eksamen med så lite kunnskap :p Det har ihvertfall jeg hørt ! Til sommerens eksamensperiode bestemte jeg meg for å ta alt det negative og gjøre det om til noe positivt, tenk deg hvor mye positive ting som blir ut av det da :p Jeg gikk med rak rygg til eksamen og selv om jeg strøk et par ganger i år også gikk jeg ut fra dette semesteret med 6 femmere, 2 firere, 4 treere og 1 toer, tenk det, INGEN STRYK !!! Det vanskeligste denne perioden var hver gang jeg sto en eksamen og tok opp telefonen for å ringe pappa, for så å komme på at det kan jeg faktisk aldri gjøre mer : (

Jeg vet at jeg alltid har med meg pappa som følger meg, og jeg tar en ekstra titt på bilde før jeg går til en prøve. Om du aldri har mistet noen, eller bare rett og slett ikke tror på sånt, så synes du sikkert jeg er rar. Men jeg vet at pappa følger med meg og håper at han er stolt av meg nå :)

Jeg begynte på dette innlegget den dagen jeg var på vei hjem til sommerferie, den dagen jeg fikk vite at jeg fikk en 3`er på kjemieksamen min som jeg bare uker i forveien hadde fått klar beskjed om at jeg ikke var smart nok til å stå på. Det tok meg imidlertid ganske lang tid å skrive det ferdig.

Igår var det 6 måneder siden jeg mistet pappa`n min, det gjør fortsatt like vondt.

For meg er dette et vanvittig personlig innlegg, men samtidig er det terapi å skrive det ned. Det er også godt å kunne dele mine erfaringer, hvem vet, kanskje noen som leser går igjennom akkurat det samme og har spørsmål eller innspill. Bare kom med det :)

Glede :D

I morgen får jeg besøk av pappa og Berit og jeg gleder meg såå masse :D Alltid hyggelig med besøk hjemmefra, i tillegg så har jeg ikke sett pappa`n min på lenge... Jeg var jo innom en snarvisitt i jula, men det ble jo bare en dag og det er liksom ikke nok... Så nå ser jeg frem til 4 dager sammen :D

Ellers er semesteret godt igang igjen, det er så utrolig mye å gjøre og jeg vet sannelig ikke helt hvor jeg skal begynne... Men men, jeg får bare begynne et sted og ta det derfra, alt må jo gjøres uansett og siden jeg får besøk og vil tilbringe mest mulig tid med de så må jeg gjøre litt ekstra nå i helgen ;)

Neste helg er det førsteårsstudentenes ball, det kan jo bli veldig hyggelig, ser frem til det. Alle pynter seg og har flotte kjoler, smykker og dill, akkurat sånn jeg liker det ;) Gleder meg masse :D Jeg skal ha noen folk fra klassen min over på vorspiel også skal vi reise dit sammen, blir stas :D

Håper alle hjemme har det bra også, jeg savner dere masse, masse og gleder meg utrolig til å komme tilbake til sommeren å møte alle sammen igjen <3

Nå skal jeg spise litt frokost og deretter er det biofysikken som først står for tur <3  :p

Ha en super søndag, kos dere og sørg for å feire mammaene deres skikkelig, jeg er veldig trist for at jeg ikke får være hjemme og feire min, men hun kommer heldigvis snart på besøk og blir her i 10 dager, så da får vi heller feire litt da ;) Verdens beste mamma <3

Nytt semester og vinterkulde :)

Så var eksamensperioden og den første introduksjonsuka på skolen over. Eksamene mine gikk tålelig bra, bortsett fra kjemien som jeg dessverre strøyk på, det var no skikkelig dritt, men sånn er livet... Jeg får bruke tiden frem mot neste eksamensperiode til å pugge alt litt bedre :)

I andre semester som vi nå har begynt på begynner vi med en del nye fag, mens noen av de superkjipe blir borte, endelig føler jeg at det er medisin jeg studerer. Vi har fått inn nye fag som anatomi, histologi og embryologi noe jeg tror kommer til å bli superkrevende med masse, masse pugging, men alikevel føler jeg at det er lettere når man ser at det er noe man vil ha bruk for videre, både i studiet og etterhvert i arbeidslivet som lege :) Vi fortsetter også med celle biologi og biofysikk og de som sto på eksamen fortsetter med kjemi :p He he... Jeg tror virkelig dette kommer til å bli et veldig interessant, dog sykt hardt, semester.

Ellers har samboeren min flyttet ut og jeg har nå hele leiligheten for meg selv, da kom alle de rosa tingene mine frem igjen og dere som kjenner meg vet at det er litt av de :p Ha ha... Jeg skal ta noen bilder og vise dere, må bare bli ferdig med å rydde og fikse her først :) I tillegg har jeg funnet ut at jeg har ALT for mye klær og etter å ha fylt alle kleskapene i huset (det er 4 stykker av de) og vært nødt til å gå til innkjøp av flere kleshengere begynner jeg å få alt på plass...

Nå har vinteren endelig(?) kommet til Pècs også, etter nydelig vårvær med sol, blå himmel og rundt 10 + grader i eksamens perioden har det plutselig slått helt om og snøen laver ned, i tillegg begynner gradestokken å krype ned mot 10 - grader isteden, hutre, hutre, hutre.... Over helga er det meldt 50 cm med snø og 25 - her, da kan du tro det blir kaos :p Jeg tror faktisk ikke bilene her har vinterdekk en gang, så da er det bare som anatomi lærer`n sa og ta bena fatt og holde seg unna veien.... Jeg har heldigvis forberedt meg, kjøpt inn mat og alt jeg trenger sånn at jeg ikke trenger å gå ut av huset engang, ihvertfall ikke før skolen på mandag :p

Jeg begynner faktisk å trives veldig godt her nå, det er en hyggelig liten by, jeg går i en super klasse, har stort sett helt herlige lærere, et meget interessant studie og gode venner, hvem trenger vel mer ?! Jeg er fornøyd :D Savner jo såklart familien min og vennene hjemme, men jeg klarer meg :)

Det eneste som er litt trist er at en veldig god venn av meg har reist hjem til Norge igjen, selv om hun kommer tilbake over sommeren og forhåpentligvis på besøk før det så kommer jeg til å savne henne masse. Hun er bare en så søt person som man er nødt til å bli glad og trenger en liten dose av hver dag :)

Ønsker dere alle en super helg, kos dere inne i varmen, hørte det skulle bli sprengkaldt hjemme også...
ENJOY :)

<3 <3 <3

Ida

Så da...

Jeg vet at jeg lovet å blogge så fort jeg kom frem til mitt nye oppholdssted, og bare så dere vet det så er jeg fremme :p Ha ha... Jeg har vært fremme i ca. 6 måneder nå, det kjennes likevel ikke sånn ut, det føles som om jeg kom hit igår.

Jeg har hatt en fantastisk innholdsrik og spennende høst, ikke minst har jeg møtt mange nye fantastiske mennesker :D Selv om jeg er litt eldre enn flertallet her, har det ikke vært noe stort problem, men jeg har heldigvis truffet 3 søte norske jenter som er på min alder. Vi har blitt en fin liten gjeng som gjør masse gøy, og endel litt mindre gøy sammen :p
<3 Tara, Agnethe og Maria <3 Hadde ikke klart meg så bra uten de :) I tillegg er det en hel haug med søte folk både i og utenfor klassen min, jeg har vært heldig :D


I løpet av denne tiden har vi også hatt en introduksjonperiode på 14 uker, med harde fag som kjemi, biofysikk og biologi i tillegg til en hel haug med småfag som vi neppe kommer til å få bruk for :p Deretter begynte eksamensperioden, 7 uker der vi skal bevise hva vi har lært så langt. Jeg gikk på med godt mot etter to helvetes uker med en prøve/eksamen daglig, gledet meg til å kunne styre tiden min litt selv (dvs. sove litt lengre om morran :p) Lite visste jeg om hvor tøft det faktisk skulle bli....

Jeg brukte ca 5 dager på å forberede meg til den første eksamen: biofysikk. Jeg hadde skummet igjen stoffet og følte jeg hadde passe kontroll, da dagen nærmet seg sov jeg svært lite og var sykt nervøs, det gikk dessverre som jeg hadde fryktet og etter en meget god lab eksamen strøk jeg på teorien. Det var en skikkelig smell, alt er så utrolig annerledes enn hjemme, med tanke på hva vi må lære og hvor detaljert ting er. Jeg kan ikke huske å ha hatt en eksamen hjemme der jeg måtte pugge alle formler og ikke fikk ha med noen form for hjelpemiddel, dessuten er jeg vant til at forberedelsestid, er tid man kan gå igjennom notatene sine og notere seg punkter for muntlig eksamen. Den gang ei, på den positive siden lærte jeg jo noe av det og skjønte hva jeg måtte gjøre annerledes neste gang :)

Neste eksamen ut var Biometrics, et statistikkfag som ingen skjønner noe av og ingen heller lærer noenting underveis :p På mirakuløst vis sto jeg på denne eksamen og fikk et lite løft :) Det varte derimot ikke så lenge da jeg strøk på kjemien bare to dager etterpå... Ha ha...

Heldigvis var det tid for juleferie og hjemreise til Norge og etter 10 herlige dager hjemme, med litt jobb, feiring av julaften på sykehjemmet der mormor og bestefar bor, en ekstra julefeiring hos pappa og litt tid med venner var jeg ved godt mot igjen på tur hjem til Pecs :)

Etter en ukes intensiv notatskriving, pugging og videoer for å forstå hva vi faktisk drev med gikk jeg og tok biofysikk eksamen igår, og vet dere hva, jeg klarte det !!! Jeg gikk fra 1 til 4 og må innrømme at jeg ble ganske stolt av meg selv :D

Nå er det igjen tid for ny eksamen i morgen, kjemi igjen, kjenner at jeg begynner å bli ganske sliten av å lese intenst mot en eksamen, bli ferdig med den, for å så begynne å lese på neste :p Men om jeg står i morgen har jeg bare en igjen, den fryktede biologien.... Heldigvis har jeg to uker igjen av eksamensperioden, så selv om det ikke ble helt som jeg hadde planlagt med 3 eksamener før jul, masse lesing i jula og biologien første uka i januar for å så ta meg tre ukers fri og reise hjem til Norge en tur igjen så er jeg ganske fornøyd :)

Jeg skal prøve å oppdatere dere litt oftere heretter (bør vel klare litt mer enn en gang i året :P)

Ha en fin uke folkens :D

Klem Ida

Endelig !!! :)

Nå er det skammelig lenge siden jeg har skrevet et innlegg på bloggen, grunnen er ganske enkel, jeg har rett og slett ikke hatt tid. De siste ukene har vært super travle og jeg strekker desverre ikke til overalt. Nå har jeg endelig noen ledige minutter og tenkte derfor å oppdatere verden litt på hva som skjer i livet mitt om dagen.

Først og fremst har det vært veldig mye jobbing i det siste, jeg jobber veldig hardt for å jobbe inn en hel haug med dager som jeg må ha fri i forhold til eksamener og kurs i mai og juni. Siden jeg jobber i 75% stilling til vanlig, blir det omtrent 100% nå om dagen, i tillegg til nettstudiene jeg tar ved siden av. Dette har naturlig nok gått ut over tiden jeg har til skole. Så fra nå blir prioriteringene rimelig harde. For å si det sånn, de jeg ikke jobber eller bor med ser nok ikke så mye til meg før etter 20. juni:p He he... I tillegg til alt dette kan jeg gladelig meddele at jeg har fått 100% vikariat frem til skolestart i august, helt fantastisk, jeg vet:D Atpåtil er det på den gruppa jeg er best kjent på og har ønsket meg mest å jobbe... Oooh lykke ;)

I tillegg har jeg slitt en del med studiene, jeg har gått fra å rive meg i håret, grine og tenke at jeg må være verdens dummeste som ikke skjønner det her, til å forstå at det er vanskelig, men jeg greier det. Være i ekstase fordi jeg ENDELIG forstår den forbanna utregningsmetoden, til å falle helt i kjelleren igjen fordi jeg ikke forstår neste. Dette tærer jo så klart på kreftene og når jeg bruker engelsk til å ¨slappe av¨ sier det vel litt om hvor lite fritid jeg faktisk har :p Men jeg har bestemt meg for å se positivt på det, jeg har valgt dette her av egen fri vilje, fordi jeg har lyst til å komme videre i livet mitt. Det er ingen som tvinger meg, bortsett fra meg selv. Det er heller ingen som passer på at jeg har gjort ¨leksene¨ mine og det kan være litt av en utfordring fordi det blir så mye enklere å utsette ting. Så nå går jeg på ogjen med nytt mot etter en liten pause :)

Når det er sagt blir det nå enda tøffere å få tiden til å strekke til fremover, det blir knallharde prioriteringer som desverre går ganske så hardt utover sosiallivet mitt... Men men, vi får ta det at til sommer`n når jeg har kommet inn på medisinstudier ;)

Ellers har jeg fått tid til litt moro da de siste ukene også da, det er ikke baare synd på meg :p Lørdag 19. mars var det som kjent birkebeinerrittet, og nei, jeg har ikke tenkt å skryte på meg at jeg gikk birken:p (Ingen som kjenner meg hadde vel trodd på det alikevel) Men så klart måtte jeg være med på ¨birken¨ - fæst, det ble en koselig kveld, med godt drikke, skravling, koselige folk og god stemning :)

I helgen som var dro jeg på hyttetur på Randsverk med verdens beste søstre. Mine 3 småsøsken og svogeren min satte snuta nordover på torsdag ettermiddag og etter en 3 timers lang kjøretur var vi endelig fremme. Det var forsåvidt en koselig tur også, dog noe trangt i baksete og med et bagasjerom som var så fullstappet at vi ikke hadde fått en knappenål til inni :p Likevel var det beste å komme frem, komme oss til rette i hytta og gjøre oss klare for en helg med kos :)

På fredag brukte vi dagen til å spille kort, geni (som jeg vant såklart :p ), grilling av pølser på bål med egenspikkede grillspyd og turnering i air hockey og fotballspill... Vi hadde også en koselig aketur med litt vel luftige svev for min del, ikke så godt i ræva, ryggen og nakken da jeg traff bakken etter en ufrivillig tur opp på en snowboard hopp :p Men men, jeg overlevde da det og, selv om det resulterte i 4 dagers sterk hodepine etterpå....

Lørdagen brukte vi på en herlig skitur i det fine været, også denne innebar dog noen knall og fall, men ingen av alvorlig karakter :p Det var bare helt fantastisk herlig å bevege seg ute i frisk luft med det flotteste været en kan tenke seg. Enda mer koselig var det å sette seg ned i skogen, fyre opp et bål, grille pølser, spise appelsin og kvikk lunsj og drikke god, varm kakao til :)

Turen inneholdt selvfølgelig også masse god mat, godt samarbeid og moro matlaging med verdens søteste:) I tillegg til ALTFOR mye godteri, selv om vi ikke drakk noe alkohol, hadde jeg skikkelig hangover både søndag og mandag, mest trolig på grunn av sukkersjokk :p

Så som dere ser er det ikke sååå synd på meg, jeg har heldigvis tid til å ta noen avbrekk innimellom og bare kose meg litt også :)

Idag var det imidlertid tilbake til hverdagen, etter to nattevakter og altfor lite søvn, måtte jeg idag ut og ordne masse kopier til søknaden min. Jeg måtte også ordne hepatitt - B vaksine og få papirer til denne, men så til den veldig gode nyheten: SØKNADENE MINE ER FERDIGE !!!! De er klare til å sendes, jeg har samlet alle vedlegg og kopier jeg trenger for å sende det, det ble fantastiske 26 !!! sider per søknad... Jeg har faktisk brukt omtrent akkurat 3 måneder på å få til alt.. Så nå er den altså klar til sending, jeg må innrømme at jeg har meget blandede følelser nå, det er skummelt å sende den inn, tenk om jeg har glemt noe, tenk om det er noe feil i den, tenk om det er en liten, teit filleting som gjør at jeg ikke kommer inn. MEN, jeg snakker til meg selv for å roe nervene (det hjelper faktisk) Neida Ida, detta går så bra, søknaden din er helt perfekt, du kommer garantert inn, for det er jo dette du har bestemt deg for at du vil, ikke sant !?!? Jada, det er jo det, joda, det går sikkert bra. Det er klart jeg klarer det her!!! Jada, selvfølgelig gjør du det :) Ho ho, jeg ER ikke så gal som jeg høres ut som altså, eller kanskje er jeg det, tja, joa... Hmmm :p

I morgen er herved den store dagen, jeg skal sende inn søknadene...! Og nervene kommer nok ikke til å roe seg før opptaksprøvene er over og jeg får den fantastiske beskjeden jeg har jobbet så utrolig hardt for denne våren: Gratulerer, du er tatt opp som student ved vårt universitet ;) :D

Jeg ber derfor ALLE ! (er vel kanskje ikke sååå mange men :p ) mine kjære lesere om å krysse det de har og krysse og ønske meg lykke til :) Alle gode tanker taes imot med hjertelig takk...

God natt verden, nå er det på tide med litt kjemi utregninger.

<3 <3 <3 Ida M. T.

Skole og jobb...!

Da er snart denne uka over også, helgene går jo alltid så fort. For min del betyr ikke alltid helg fri, når man jobber i 3-delt turnus blir det både dag, kveld, natt og helgejobbing. Det er jo egentlig skikkelig digg, jeg slipper å stå opp tidlig hver eneste dag og plutselig har jeg fri på en helt vanlig onsdag. Jeg synes faktisk det er helt greit, siden jeg går i 75% stilling har jeg også en hel uke fri av gangen innimellom og det er egentlig ganske herlig. Da får man virkelig koblet av med en liten ¨miniferie¨, samtidig som jeg kan jobbe noen ekstravakter hvis jeg føler for det. Herlig frihet.

Likevel blir det jo arbeid hver 3. helg, det er ikke alltid like artig:p Denne helgen er en slik helg, nå skal jeg ikke klage da for denne helgen er helt frivillig for å få litt fri senere. Når april og mai kommer blir det nemlig veldig mange helger med kurs på meg for å forberede meg til opptaksprøver i juni. Faktisk så mye som 4 helger i Oslo, med 10 timers dager. Det er jo da sannsynlig at noen av disse vil falle på arbeidshelgene mine og da er det godt å være litt i forkant. Nå har jeg ventet hele uka på svar fra Bjørkenes som lovte at de skulle ha datoer for 3 helgene med intensivkurs klare i løpet av kort tid, nå vet jo ikke jeg hva kort tid er for dem, men for meg er det mindre enn to uker ihvertfall :p He he...

Jeg er av den sorten som er veldig glad i å planlegge ting i god tid, liker å ha såpass kontroll at jeg vet hva som skjer i livet mitt de neste 3 månedene fremover ihvertfall. Altså, jeg kan godt være impulsiv også, men for å få alle tingene jeg driver med samtidig til å gå opp nå, er jeg avhengig av litt struktur og en streng timeplan. Jeg skriver lister i endinga, har stort sett en liste for det meste, viktig å ha ting i orden synes jeg.
Satser ihvertfall på at innen neste uke er omme så har jeg alt som skal skje svart på hvitt igjen:)

Ellers har denne uken gått med til å ordne siste innspurt på søknader til medisinstudiet. Det er så utrolig mye jobb, utrolig mange av tingene henger på andre, at de gidder å reagere slik at jeg får samlet alt og sendt det inn. Jeg har ihvertfall gjort min del, så nå får jeg bare vente til alle papirene kommer slik at jeg får kopiert alt og sendt det avgårde. Er det en ting jeg har lært av alt dette så er det ihvertfall at ting tar tid, så min anbefaling til alle som tenker å søke seg til utdanning i utlandet: start i GOD tid...!

Nå føler jeg at det ble mye klaging her :p Ho ho. Jeg er egentlig en blid og positiv person i det daglige altså... He he... For å komme med noen gode nyheter da så har jeg fått igjen svar på en biologiprøve og en innlevering + en kjemiprøve. Resultatene ble 5, 4 og 5, må vel si meg nogenlunde fornøyd med det, ikke helt fornøyd dog, jeg liker ikke å være nest best i noe :p Kjenner likevel at det begynner å gå litt på stumpene her, at kroppen begynner å bli sliten, men jeg vet at det er kun for noen måneder og da skal jeg klare å bite tenna sammen og komme i mål ;) Så sta er jeg..! :)

Ønsker uansett alle som har helgefri en god helg. Kos dere i vårværet, ta en skitur, dra ut for å ake, drekk øl og ta vare på venner og familie. Tenn et bål i skogen, grill pølser eller pinnebrød og sist, men ikke minst, send meg og alle andre som jobber en tanke, mens dere koser dere verre ;)

GOD HELG :D