Kvinnedagen og menn som hater kvinner

Idag på kvinnedagen skulle jeg ønske vi kunne si at denne dagen ikke lenger trengs. I Norge har vi kommet langt, men vi er ikke ferdig.

 I samfunnet vårt idag er det fokus på sex overalt. Vi ser det fra vi er små, kvinnekropper som seksualiseres for å selge produkter, kvinner med instagram profiler som viser oss hvordan vi skal se ut, bloggere som viser frem alle de kirurgiske inngrepene de har utført for å bli litt mer lik idealkvinnen.

Små jenter som sparer penger for og kunne operere brystene sine så fort de blir gamle nok.

Vi har pornofilmer som fremstiller kvinnen som et leketøy som er til for å tilfredsstille mannen, da er det kanskje ikke så rart at vi ikke har kommet lenger i 2017.

  

I hele verden blir kvinner antastet og undertrykt hver eneste dag, men dette skjer også i Norge. Vi tror vi er kommet så mye lenger enn andre, samtidig lages det russelåter om jenter som danser som horer og om hvordan de skal få pikk om de er fine nok. Dette er et langt steg tilbake med tanke på alt kvinner før oss har kjempet for, skal vi være den generasjonen som tillater dette ?

Jeg har lyst til å fortelle et par historier som jeg og mine venninner opplevde senest i helgen som var.

Vi hadde en kjempehyggelig jente weekend i Budapest. Vi var ute og festet og hadde det gøy, men på veien hjem hadde vi en utrivelig opplevelse.

Da vi sto i kø for å få oss litt nattmat opplevde en av mine venninner at en av fyrene bak oss i køen plutselig “grabbet” tak i henne.

Først ba hun han høflig om å la være, da lo han bare av henne og fikk kompisene sine med seg. Det endte med at vi matte lage en ring rundt henne for å få de til å slutte, altså jeg mener, hva faen ER det for slags oppførsel??

Etterhvert prøvde også jeg og snakke til de, spurte de om de hadde synes det var ok om deres søster eller mor ble antastet på denne måten, det synes de var utrolig gøy og mente at de hadde rett til å oppføre seg som de ville for jeg var ikke deres mor og hadde ikke noe med det. Tilslutt kom en litt eldre gutt til og sa det samme til de, de respekterte ikke han stort mer enn meg, men de ga seg ihvertfall og vi dro derfra.

Jeg blir bare så utrolig trist, samtidig som jeg blir forbannet. Dette var gutter i 20-års alderen og de tenker at dette er en ok måte og behandle kvinner på ?

Dagen vi skulle hjem sto jeg utenfor togstasjonen alene mens venninnene mine var innenfor, plutselig kom en mann bort til meg, jeg vil anta han var 35-40 år. 

Først spurte han hvor jeg var fra og var relativt hyggelig selv om jeg opplevde han som litt innpåsliten. Når jeg fortalte han at jeg var fra Norge begynte han å fortelle meg at han og kona hadde vært i Sverige der kona hadde vært utro mot han med 4 damer, han beskrev dette i detaljer og lurte på jeg synes om det, jeg fortalte han at jeg synes det var upassende å snakke med ukjente mennesker om sex og legning.

Da ble han amper og spurte meg om jeg også var lesbisk siden jeg ikke synes det var ekkelt. Jeg forklarte igjen at jeg synes dette var en upassende samtale å ha med noen man ikke kjenner og at jeg følte at han ikke hadde noe med det.

Så fortalte han meg at jeg var veldig vakker og at han ville kysse meg på kinnet, jeg takket høflig nei og da sier han at det var sikkert fordi jeg også var lesbisk, deretter fortalte han meg at nordmenn var så ekle fordi vi synes homofili var ok, jeg sa til han at for meg betyr det svært lite hvem folk velger å elske, men han ville ikke gi seg før jeg var enig med hans synspunkt, noe jeg sa klart ifra at ikke kom til å skje.

Jeg begynte også å bevege meg vekk fra stedet jeg sto og inn på togstasjonen, da ropte han etter meg at han visste nok at jeg også var lesbisk.. Akkurat som det skulle være et skjellsord, han gikk også bort til kompisgjengen sin og siden jeg ikke forstår særlig ungarsk kan jeg ikke være sikker på hva han sa, men jeg antar at det hadde noe med samtalen vi hadde hatt da alle brøt ut i latter da jeg forlot dem.

Dessverre er ikke disse historiene unike og selv om akkurat disse skjedde utenfor Norge har vi opplevd liknende ting mange ganger tidligere, så mange ganger at det nesten blir normalt og det er dette som skremmer meg.

Er det virkelig sånn vi vil at våre døtre, søstre og mødre skal bli behandlet ?

Jeg antar at svaret fra de aller fleste er nei.

Heldigvis ville de fleste menn jeg kjenner ikke gjort noe slikt og de ville heller aldri akseptert at dette skjedde, men når vi jenter opplever disse situajsonene igjen og igjen så betyr det dessverre at det fortsatt finnes altfor mange menn som synes dette er ok.

Det finnes menn som ikke aksepterer at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp, at ingen har rett til å røre andres kropper uten  tilatelse til å gjøre det. At kvinner er fritt villt og at vi bør være glad for at noen vil ha oss (ja, jeg har faktisk fått høre dette også) 

Menn som kommer med nedverdigende kommentarer når de ikke får det som de vil.

Jeg ønsker at vi kan bruke kvinnedagen til å bli bedre mennesker, at vi oppdrar våre sønner, brødre, ektemenn og fedre til at slik oppførsel ikke aksepteres og at istedenfor at dette er normalen skal disse stakkarslige krypene som kaller seg menn bli  sett ned på og utstøtt.

Ingen andre enn du eier din kropp, ingen andre enn du bestemmer over hva som skal skje med den.

Tilslutt vil jeg si at jeg på ingen måte mener at alle menn er slik,  de er heldigvis i mindretall, Flørting, sjekking og dansing er selvsagt ok, bare forsikre deg om at det foregår på begges premisser. Ikke vær den kjipe duden som skal tøffe deg for kompisene dine ved å tafse på og snakke om sexlivet ditt til noen som ikke er interessert i det. Og til opplysning så er ikke: Jeg skal ta deg med hjem og knulle deg så hardt at øya dine popper ut et sjekketriks ;)

I think this topic is so important that I want my English speaking friends to read it as well, so here you go ;)

Today on International Women's Day, I wish we could say that this day is no longer needed. In Norway, we have come a long way, but we are not done.

 In our society today the focus on sex is everywhere. We see it from the time we are young, female bodies are sexualized to sell products, women with instagram profiles that show us how we should look, bloggers that broadcast all the surgeries they have performed to get a little more like the ideal woman.

Little girls who save money to be able to operate their breasts as soon as they are old enough.

We have porn depicting the woman as a toy that is there to please the man, then it`s  not so surprising that we have not progressed further in 2017.

  

Throughout the world, women are molested and oppressed every day, but this also happens in Norway. We believe we have come so much further than others, simultaneously we create songs about girls who dance like whores and about how they might be "lucky" enough to get dick if they are hot enough. 

This is a big step backwards regarding the things women before us have fought for, shall we be the generation that accept this?

I like to tell a few stories that me and my friends experienced at latest this weekend.

We had an awesome girls weekend in Budapest. We were out partying and had fun, but on the way home we had an unpleasant experience.

As we stood in line to get a little midnight snack one of my friends experienced that one of the guys behind us in the queue suddenly grabbed a hold of her.

First she asked him politely to leave, then he laughed at her and so did his friends.

 In the end we had to create a ring around her to get them to stop,I mean, what the hell kind of behavior is that??

Eventually I also tried to talk to them, I asked if they would find it ok if their sister or mother was molested in this way, they found this incredibly fun and said that they had the right to behave as they wanted to and it was not my business since I was not their mother and had nothing to do with it. Finally came a slightly older guy and said the same things, they did not respect him much more than me, but at least they stopped and we went home.

I find this so incredibly sad, and also it really pisses me off. These boys were about 20 years of age and they think that this is an ok way and treat women?

The day we were going home, I stood outside the train station alone while my friends were inside, suddenly a man came up to me, I'd say he was about 35-40 years.

First he asked where I was from and was relatively pleasant although I saw him as a bit intrusive. When I told him that I was from Norway, he began to tell me that he and his wife had been to Sweden where his wife had been unfaithful to him with four women, he described this in detail and wondered how I felt about it, I told him that I think it was inappropriate to talk with strangers about sex and sexual orientation.

Then he became offended and asked me if I also was a lesbian since I didn`t think it was disgusting. I explained again that I think this was an inappropriate conversation to have with someone you do not know and that I felt that he had no right to talk about this.

Then he told me that I was very beautiful and that he wanted to kiss me on the cheek, I politely declined and he said  it was probably because I too was a lesbian. 

He then told me that Norwegians were so nasty because we think homosexuality was ok, I told him that for me it doesn`t matter whom people choose to love, but he would not give up until I agreed with his point of view, which I told them clearly that was not going to happen.

I also began to move away from the place I was standing in the station, he then yelled out that he knew that I was a lesbian too, as if that would be an insult, he also went away to his mates and since I do not speak Hungarian very well, I can not be sure what he was saying, but I suppose it had something with the conversation we had when they all burst out laughing when I left them.

Unfortunately, stories like this is not unique and although these occurred outside Norway we have experienced similar things many times before, so many times that it almost becomes normal and that's what scares me.

Is that really how we want our daughters, sisters and mothers to be treated?

I guess the answer from the majority is no.

Fortunately most men would I know would not behave like this and they would never accept that this happened, but when girls experience these situations again and again, it means unfortunately that there are still too many men who think this is ok.

There are men who do not accept that everyone has the right to make decisions regarding their own body, that no one has the right to touch other's bodies without permission to do so. That women are theirs to do whatever they want with and that we should be happy that someone wants us (yes, I have actually heard this too)

Men who come with degrading comments when they do not get what they want, it`s really not cool.

I wish that we could use Women's Day to be better people, to teach our sons, brothers, husbands and fathers that such behavior is unacceptable and that instead of this being normal, these sad excuses of men should be looked down on and considered outcasts.

No one else owns your body and no one but you can decide what to do with it.

Finally I would say that I in no way mean that all men are like that, these creeps are thankfully the minority. Of course flirting, pick up lines and dancing are obviously ok, just make sure that it happens on both of the involved parts terms. 

Do not be the sad, disgusting dude trying to be cool for your buddies by grabbing and talk about your sex life to someone who is not interested. 

And just a tip, saying, I will take you home and fuck you so hard that your eyes pops out, is not a pick up line ;)

Happy women`s day everyone !

Selvopptatt medisinstudent?

Hei igjen til alle mine (5?) lesere.



Som dere sikkert har lagt merke til så er det ikke så ofte nye innlegg på min blogg. Sant og si så har jeg ikke hatt så mye interessant å skrive om de siste årene, for det skjer ikke så mye i livet mitt akkurat. Den siste tiden har jeg likevel fått skrivekløen litt tilbake for jeg elsker å egentlig å tømme tankene mine og dele de med de som gidder å lese.

For en tid tilbake skjedde det noe som fikk meg til å tenke litt, jeg ble litt indirekte kalt selvopptatt av noen jeg kjenner. Det er ikke sikkert det var ment sånn, men jeg oppfattet det på denne måten. Så begynte jeg å tenke litt da, er jeg virkelig det ? For når jeg beskriver meg selv så er ikke det et av ordene jeg ville brukt.

Så tenker jeg litt igjen da, og da forstår jeg jo at dere som ikke er her nede selv, vet jo ikke hvordan vi har det. Så jeg tenkte jeg skulle forklare litt.

Hva er det jeg gjør i livet mitt?
Jo, jeg bor i fremmed land, langt fra familie og venner, jeg sitter på skolen hver dag, når jeg kommer hjem så leser jeg eller kapitulerer i sofaen med en serie. Helgene går også med til det samme, det er en evig runddans.

Skoleåret er lagt opp slik at vi har 14 uker introduksjon, der vi er på skolen hver dag og har "fri" i helgene. Så kommer de 7 ukene med et rent helvete, også kalt eksamensperioden.
Da er jeg ikke ute av huset omtrent, kun når jeg må handle noe eller må utføre et ærend som jeg har drøyet altfor lenge allerede og jeg leser i minst 10 timer hver dag.

I disse ukene kan man selv legge opp eksamene bortimot slik man ønsker. Det høres fint ut tenker du, da kan man jo ta masse eksamener med en gang også kan man ta seg ferie i 4 uker! Det tenkte ihvertfall jeg når jeg startet, desverre er realiteten en litt annen. Det finnes så klart noen unntak, men de er så sjeldne at de ikke trenger å nevnes her.

For det er nemlig ikke sånn at man som student i Ungarn lever et bedagelig liv med festing og et rikt sosialliv. Eller, man kan jo gjøre det, men da står man ikke eksamene sine.
Og eksamener, det er det mange av. De første 3 årene har vi som regel 4/5 store eksamener hver periode og da mener jeg så store at du har mest lyst til å grine når du ser å topiclisten, fordi du skjønner at selv med jævla gode notater og en på grensen til syk kustus på deg sjæl så har du ikke sjangs i havet til å lære deg halvparten engang. I tillegg til de små før og under eksamenspeiroden.
De neste 3 årene har eksamene mindre pensum, men er desto flere (enkelte av mine venner har 12 eksamener nå!!)


Så er det jo ikke heller sånn at de fleste av eksamene er særlig hyggelige, det er ikke uvanlig å bli kalt dum, få beskjed om at man burde finne seg noe annet å gjøre eller får beskjed om at man burde lest mer, det er på en hyggelig dag !

Psykologisk krigføring kan man kanksje kalle det, de bryter deg ned før de bygger deg opp og former deg sånn de vil ha deg. Det er jo ikke rart man bli sliten ? Hvorfor gidder du, tenker du kanskje? Men så har man de gangene da alt klaffer og man kommer ut fra eksamen og føler seg helt på toppen av verden, det er som en over middels god orgasme !


Når man endelig er ferdig med eksamensperioden, noe som ofte betyr siste eksamen på fredag den siste uken, da er det ikke ferie, da er det rett på nye 14 uker med introduksjon med påfølgende nye eksamener i 7 uker.

Vi har ikke engang ferie til jul, vi har fri 1. & 2. juledag da og 1. nyttårsdag, ellers er det eksamener. De fleste velger riktignok noen dager hjemme i jula, men slett ikke alle !

Vi har påskeferie, men den går stort sett med til lesing om man faktisk tar seg tid til å reise hjem, mens man sitter å forbanner alle bilder fra fjelltur på Facebook og Instgram.

Sommerferie har vi også, gudskjelov. Likevel betyr dette for de aller fleste bare uker med jobbing om man er så heldig at man har fått seg en jobb. Stipendet varer ikke evig veit du :p
 I tillegg har vi etter både 3. og 4. året 4 uker med praksis som skal gjennomføres. Når da, spør du ? Selvfølgelig i sommerferien. Så mye fri blir det uansett ikke.


Det var da voldsomt mye klaging tenker du kanksje, og vet du, du har helt rett! Men dette er den upolerte sannheten om hvordan livet mitt egentlig er, de dreier seg om denne runddansen 24/7 og det er dette som opptar meg.
Men det er jo dette jeg har valgt å gjøre, av egen fri vilje til og med (jeg har noen medstudenter som blir presset hjemmefra til å bli leger, uten å ville det selv) det presset har heldigvis ikke jeg.


Samtidig håper jeg at folka mine føler at jeg ser de og at de fortsatt kan "bruke" meg som venn om de trenger meg, og jeg vet at jeg har samme muligheten tilbake. Jeg har min gjeng her i Pècs som jeg kan lene meg på når ting blir vanskelig her nede og jeg har min gjeng hjemme i Norge.
Jeg setter umåtelig pris på dere alle sammen!

Så til syvende og sist vil jeg bare si at: Ja, jeg er kanskje selvopptatt for øyeblikket og jeg vil nok fortsette med det i noen år til, men jeg håper også at jeg fortsatt er den samme som jeg var før jeg kom hit.
Jeg vet at de som teller for meg, de klarer å "stå han ut" for jeg lover at jeg kommer sterkere tilbake <3

Til sist et lite bilde som jeg føler demonstrer eksamensperioden, null sminke, trøtt i trynet og passe lei livet !

Are you proud of me now daddy ?

I'm not particularly good at blogging , the last post was my oddly enough a post that dad would come to visit, now 1 year and 7 months later I don`t have a dad anymore. When I wrote the previous post my life consisted of mostly joy and no worries, just two months later our world would be turned completely upside down.

The past year has without doubt been the toughest I 've had in my life . From being a student in Hungary, who had a little trouble with missing her family so much, I went to be a student abroad with a terminally ill father back home in Norway .

In mid-April last year I got the worst message a person can get, my dad was seriously ill. In mid-May , we learned that disease we had to face was small celled lungcancer which was metastasising  to the brain. At the same time I should start my second exam period.

Those who knew my dad know that he was the type who never gave up , and the most important ting to him was that I should not give up my studies and come home to Norway because of him. I tried as best I as I could to make my dad proud, I was in Hungary and started the exam period . After a few weeks I realized that this was going to be difficult , I sat in the library and studied but my mind was everywhere else than in the books . Around this time my mom and sister came to visit, they knew that I was struggling and needed some support. It was nice  to have someone who cared for me and who could help me up when I failed exam after exam. I was so far down as one could be, and to go to the exam to be pressed further down, is not something I would recommend.

In early June, my grandfather died , he was an old man and had been ill for a long time , but it's always sad when you lose someone. Since I was having so much problems with my exams I had to put in all my effort the last two weeks, I had to remain in Hungary when the others went home for the funeral. Funnily enough , on my grandfathers funeral day , I passed my first ( and only) exam this period.  When I had finished the exam the first thing I did was to call my dad , I was so happy I just wanted to scream and dad knew right away that I had passed my exam . He was so happy he almost cried , it was so nice  about my dad, he expressed such joy and pleasure and it was so much fun to delight him. Again, for those who knew dad , they know that he NEVER cried , so it was so funny that he was so happy for something that he almost cried and it was the one to blame for it .

Exam period continued and with countless attempts,  I passed only that one exam this period. It was one really embarrassed Ida who returned home for summer vacation. But still it was insanely good to come home. Dad was getting started with chemotherapy right after I got home and I was able to be with him the whole weekend before . Between cures dad was so afraid of getting infections that he just sat home alone for 10 days straight. So when the recovery  period was over I could come visit again . I had many trips to dad this summer and although it was very nice to get lots of time together, it was painful to see my big, strong daddy  became weaker and weaker . Eventually, he  got exhausted from a trip to town, or out to dinner and he slept several times a day.

When I came back to Hungary after the summer I managed to pass a second exam , dad was probably the happiest one of us all..  Autumn came and the treatments took more and more of dad`s strength. He had a few hospital stays and eventually he started radiation. This took all his strength and he was never himself again after this treatment. Fortunately I only had a few subjects at school this semester and I was able to go home once a month to stay a few days with my dad , I know that both he and I appreciated all this time we got together.

Dad never gave up hope , I knew all the way with my experience in health care and this type of cancer, that patients survival chances are 0-1 % over 1 year . So I knew we had to use all the time we had together, just because every time could be the last . Dad was nevertheless very positive and always talked about what he would do when he got better. A new tour to visit Hungary was high on the list , he looked forward to it . Unfortunately, dad never got so well that he could visit me again :(

I'm so glad I got one last Christmas with my dad. The last few years, dad gathered his children for Christmas dinner on the 3rd day of Christmas,  it was his joy of Christmas. Dad has never been especially interested in celebrating Christmas, but after we started our own Christmas tradition, it became  a nice tradition that we`ve been very fond of. We made Christmas dinner together, and opened the gifts and had a extra day of Christmas. This year my dad was in very bad shape and he hardly touched his food , he usually ate giant servings of dinner ! But still it was good to celebrate with him , mostly because I knew it would most likely be our last.

In Hungary we also have an exam period at Christmas, and this year's Christmas gift to my dad was passing my Chemistry exam. He was so genuinely happy and it was good to see that I was strong enough to handle it . Unfortunately , I could not pass the second exam, Anatomy, so  my dad never got to experience that .

In mid- February, dad got worse again, he called me and discussed whether I thought he should try one last chemo cure, he wanted all his children to be involved in the decision . Unfortunately, new CT scans showed that the cancer now had spread everywhere and that a new chemotherapy would hurt more than it would help.

The 23rd February I received the phone call no 25 - year old should have to get : If you want to say goodbye to your dad, you need to come home now , I booked ticket and Monday morning I left home in a hurry . Dad was moved from the hospital to a a nursing home for terminally ill patients. When I arrived, my dad said to me that he was so afraid I wasn`t going to make it , that he would never see me again . Luckily I managed it . The first day I sat in a chair in dad`s room next to his bed. I dozed off occasionally, but woke up every time my dad was awake and wondering if I was there. He was afraid , he was anxious, he needed to have someone there. He could not explain what he was afraid of, but he grabbed me and made ​​me promise that I was there and I was of course .

At the end, dad was very influenced by his brain metastasis, he was vague and did not manage things on his own anymore. It was good to be there for him , I am incredibly thankful for that today . I talked to him and said everything I wanted to tell him and that I loved him. In the afternoon and evening on Tuesday , we lost contact  with my dad , he did not say anything after that, but still we noticed that he noticed that we were there for him .

The 27nd of February my dad died, at that point me and my family had watched over him for two days . Thankfully he went very peacefully . He looked so relaxed and beautiful . Mom and little my sisters came and picked me up , they took me home and I slept for a day before I went back to Hungary.

Early Friday morning I came home, Friday at 2 I had my first anatomy test. Although I did not do insanely good , I did it better than before at least . And from there , I felt that my dad was with me and gave me support.


It may sound strange, but the next few weeks and months I took the sadness , loss and grief and put it into my school books . I gritted my teeth and I studied like I never studied before . I decided to make something good out of grief , anger, and loss,  I would make my dad proud.

Those who have studied in Hungary (and probably most other places) know that relatively often hear that one is good for nothing . That you are stupid and that you should be ashamed to come to an exam with so little knowledge : p  In the summer exam period, I decided to take all the negative and turn it into something positive , think of the positive things that comes out of it :) I went to the exams and even tough I failed a few times year also I went out of this semester with 6 fives , 2 fours , 4 threes and 1 two, imagine that, no failing! ! The most difficult about this period was every time I passed an exam I took up my phone to call my dad, just to remember that I can actually never do that anymore: (

I know that I always have dad with me, that he follows me , and I take a second look at his picture before I go to a test . If you've never lost someone, or just simply do not believe in things like that, you'll probably  think that I'm weird . But I know my dad is with me and I hope that he is proud of me now :)

I started this post the day I was on my way home for summer vacation, the day I found out I got a 3 on the chemistry exam, which I, only weeks before, had been told that I was not smart enough to pass. It took me quite a long time , however, to write everything down.

In a few days it will be 7 months since I lost my dad,  it still just hurts really, really bad.

For me this is a really personal posts, but it is also therapy for me to write it down. It is also good to be able to share my experiences. Who knows, maybe someone who reads it  go through exact same things and have any questions or suggestions . Just bring it on :)

After getting such massive positive responses, loving and caring words, I decided to translate this post into English as well, since many of my friends don`t speak Norwegian and probably wasn`t able to understand the first post :)

Are you proud of me now daddy ?

Jeg er ikke spesielt flink til å blogge, det siste innlegget mitt var merkelig nok et innlegg om at pappa skulle komme på besøk, nå 1 år og 6 måneder senere har jeg ingen pappa lenger. Når jeg skrev det forrige innlegget var det bare glede og ingen bekymringer, bare 2 måneder etterpå skulle verden vår snues helt på hodet.

Det siste året har uten tvil vært det tøffeste jeg har hatt i livet mitt. Fra å være en student i Ungarn som hadde litt problemer med at hun savnet familien sin så vanvittig mye når hun studerte i det store utland, gikk jeg til å være en student i det store utland med en dødssyk pappa hjemme i Norge.

I midten av april ifjor fikk jeg den verste beskjeden et menneske kan få, pappa`n min var alvorlig syk. I midten av mai fikk vi vite at det vis to ovenfor var småcellet lungekreft med spredning til hjernen. Samtidig skulle jeg starte på min andre eksamensperiode.

De som kjente pappa vet at han var typen som aldri ga opp, og det absolutt viktigste for han var at jeg ikke skulle gi opp skolen og komme hjem til Norge på grunn av han. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre pappa stolt, jeg ble i Ungarn og startet på eksamensperioden. Etter et par uker skjønte jeg at dette kom til å bli vanskelig, jeg satt på biblioteket og leste men tankene mine var alle andre steder enn i bøkene. Rundt denne tiden kom mamma og lillesøster på besøk, de skjønte at jeg slet og trengte litt støtte. Det var godt å ha noen til å stelle rundt seg og som kunne backe meg opp når jeg eksamen etter eksamen strøk. Jeg var så langt nede som man kunne bli, det å gå til eksamen for å bli trykket ytterligere ned da, er ikke til å anbefale akkurat.

I starten av juni døde bestefaren min, han var jo en gammel mann og hadde vært syk lenge, men det er jo uansett trist når man mister noen. Siden jeg var så på etterskudd med eksamene mine og jeg måtte sette inn et siste støt de siste to ukene måtte jeg være igjen i Ungarn når de andre dro hjem til begravelse. Pussig nok, på bestefars begravelsesdag, sto jeg på min første (og eneste) eksamen denne perioden. Da jeg var ferdig med eksamen var det første jeg gjorde å ringe til pappa, jeg var så glad og i lykkerus at jeg var helt ute av meg, pappa skjønte med en gang at jeg hadde stått. Han ble så glad at han nesten gråt, det var så fint med pappa, han uttrykte en sånn sann glede og det var så gøy å glede han. Igjen for de som kjente pappa`n min, de vet at han ALDRI gråt, så det var så pussig at han ble så glad for noe at han nesten gråt og at det var jeg som var skylden til det.

Eksamensperioden gikk sin gang, og med uttallige forsøk bak meg sto jeg kun med en bestått eksamen i baklomma. Det var en noe slukøret Ida som reiste hjem igjen på sommerferie. Alikevel var det vanvittig godt å komme hjem, pappa hadde allerede begynte med cellegift rett etter jeg kom hjem og jeg rakk å være med han hele helgen før. Imellom kurene var pappa så redd for å få infeksjoner at han helst kun satt inne alene. Så når nedtur perioden var over kunne jeg komme på besøk igjen. Jeg var mange turer hos pappa denne sommeren og selv om det var veldig fint å få masse tid sammen, var det vondt å se at den store sterke pappa`n min ble stadig svakere. Etterhvert ble han utslitt av en tur til byen, eller ut på middag og han sov middag flere ganger om dagen.

Når jeg kom ned igjen til Ungarn etter sommeren klarte jeg å stå på en eksamen til, pappa var nok igjen den som var mest glad av oss alle :) Høsten kom etterhvert og behandlingene tok stadig mere på pappa. Det ble noen sykehusopphold og etterhvert startet han med stråling. Dette tok fullstendig knekken på han og han ble aldri seg selv igjen etter denne behandlingen. Jeg hadde heldigvis ikke flere fag på skolen annet enn at jeg kunne reise hjem en gang hver måned å bli noen dager hos pappa, jeg vet at både han og jeg satte stor pris på all denne tiden vi fikk sammen.

Pappa ga aldri opp håpet, jeg visste hele veien med min erfaring fra helsevesenet og denne type kreftpasienter at overlevelsesjansen er 0-1% over 1 år. Derfor visste jeg at vi måtte utnytte all den tid vi hadde sammen, nettopp fordi hver gang kunne bli den siste. Pappa var alikevel veldig positiv og snakket alltid om hva han skulle gjøre når han ble frisk. En ny tur på besøk til Ungarn sto høyt på listen, han gledet seg til det. Dessverre ble pappa aldri så bra igjen at han fikk kommet flere turer til meg.

Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk en siste julefeiring hos pappa, de siste årene har pappa samlet barna sine til julefeiring 3. juledag, det var hans glede med julen. Pappa har aldri vært veldig opptatt av, eller  spesielt glad i å feire jul, men etter vi begynte med vår egen julaften 3. dag har det blitt en fin tradisjon som vi har blitt glad i. Da laget vi julemat og åpnet pakker sammen og det ble en ekstra julaften. I år var  pappa veldig dårlig form og det var så vidt han pirket i julematen,han som alltid spiste kjempeporsjoner med topper på ! Alikevel var det godt å feire med han, mest fordi jeg visste at det mest sannsynlig ville bli vår siste. I Ungarn har vi også en eksamensperiode til jul, og årets julegave til pappa fra meg var enda en bestått eksamen, han ble så genuint glad og det var godt å vise at jeg var sterk nok til å kunne klare det. Dessverre klarte jeg ikke stå på eksamen nummer 2, pappa fikk aldri oppleve det.

I midten av februar ble pappa mye dårligere igjen, han ringte meg og diskuterte hvorvidt jeg syntes han burde prøve en siste cellegiftskur, han ønsket at alle barna skulle være med på avgjørelsen. Dessverre viste nye bilder at kreften nå hadde spredd seg ukontrollert og at en ny cellegiftskur ville skade mer enn å hjelpe.

Den 23. februar fikk jeg telefonen ingen 25- åringer skal behøve å ta imot: Hvis du ønsker å ta farvel med pappa`n din må du komme hjem nå, jeg bestilte flybillett og mandag morgen reiste jeg hjem i hui og hast. Pappa ble flyttet fra sykehuset til en lindrende avdeling. Når jeg kom, sa pappa til meg at han var så redd jeg ikke skulle rekke det, at han ikke skulle få se meg igjen. Heldigvis rakk jeg det. Det første døgnet satt jeg i en stol på rommet til pappa ved siden av sengen hans. Jeg duppet av innimellom, men våknet hver gang pappa var våken og lurte på om jeg var der. Han var redd, han var engstelig, han ville ha noen der. Han klarte ikke forklare hva han var redd for, men han grep tak i meg og fikk meg til å love at jeg var der og det var jeg jo såklart.

På slutten var pappa veldig påvirket av hjernemetastasene, han var uklar og fikk ikke til ting på egenhånd. Det var godt å få være der for han, det er jeg utrolig takknemlig for idag. Jeg fikk snakket med han og sagt alt jeg ville fortelle han og love han. Utpå ettermiddagen og kvelden på tirsdag mistet vi kontakten med pappa, han sa ikke noe mer etter det, men alikevel merket vi at han merket at vi var der for han.

Den 27. februar døde pappa`n min, da hadde jeg og familien våket over han i 2 døgn. Han sovnet heldigvis stille inn, det gikk fredelig for seg. Han var så fredelig og vakker der han lå. Mamma og lillesøstrene mine kom og hentet meg, de tok meg med hjem og jeg sov i et døgn før jeg reiste tilbake til Ungarn.

Natt til fredag kom jeg hjem, fredag klokken 14 hadde jeg prøve i anatomi. Selv om jeg ikke gjorde det sykt bra, gjorde jeg det bedre enn tidligere i det minste. Og derfra følte jeg at pappa var med meg og ga meg støtte.


Det høres kanskje rart ut, men de neste ukene og månedene brukte jeg tristheten, savnet og sorgen og puttet det inn i skolebøkene mine. Jeg bet tenna sammen og jeg studerte som jeg aldri har studert før. Jeg bestemte meg for å gjøre noe godt ut av sorgen, sinnet og tapet, jeg ville gjøre pappa`n min stolt.

De som har studert i Ungarn (og sikkert de fleste andre steder) vet at man relativt ofte får høre at man ikke duger til noe. At man ikke kan noen ting, at man er dum og at man burde skamme seg som kommer til en eksamen med så lite kunnskap :p Det har ihvertfall jeg hørt ! Til sommerens eksamensperiode bestemte jeg meg for å ta alt det negative og gjøre det om til noe positivt, tenk deg hvor mye positive ting som blir ut av det da :p Jeg gikk med rak rygg til eksamen og selv om jeg strøk et par ganger i år også gikk jeg ut fra dette semesteret med 6 femmere, 2 firere, 4 treere og 1 toer, tenk det, INGEN STRYK !!! Det vanskeligste denne perioden var hver gang jeg sto en eksamen og tok opp telefonen for å ringe pappa, for så å komme på at det kan jeg faktisk aldri gjøre mer : (

Jeg vet at jeg alltid har med meg pappa som følger meg, og jeg tar en ekstra titt på bilde før jeg går til en prøve. Om du aldri har mistet noen, eller bare rett og slett ikke tror på sånt, så synes du sikkert jeg er rar. Men jeg vet at pappa følger med meg og håper at han er stolt av meg nå :)

Jeg begynte på dette innlegget den dagen jeg var på vei hjem til sommerferie, den dagen jeg fikk vite at jeg fikk en 3`er på kjemieksamen min som jeg bare uker i forveien hadde fått klar beskjed om at jeg ikke var smart nok til å stå på. Det tok meg imidlertid ganske lang tid å skrive det ferdig.

Igår var det 6 måneder siden jeg mistet pappa`n min, det gjør fortsatt like vondt.

For meg er dette et vanvittig personlig innlegg, men samtidig er det terapi å skrive det ned. Det er også godt å kunne dele mine erfaringer, hvem vet, kanskje noen som leser går igjennom akkurat det samme og har spørsmål eller innspill. Bare kom med det :)

Glede :D

I morgen får jeg besøk av pappa og Berit og jeg gleder meg såå masse :D Alltid hyggelig med besøk hjemmefra, i tillegg så har jeg ikke sett pappa`n min på lenge... Jeg var jo innom en snarvisitt i jula, men det ble jo bare en dag og det er liksom ikke nok... Så nå ser jeg frem til 4 dager sammen :D

Ellers er semesteret godt igang igjen, det er så utrolig mye å gjøre og jeg vet sannelig ikke helt hvor jeg skal begynne... Men men, jeg får bare begynne et sted og ta det derfra, alt må jo gjøres uansett og siden jeg får besøk og vil tilbringe mest mulig tid med de så må jeg gjøre litt ekstra nå i helgen ;)

Neste helg er det førsteårsstudentenes ball, det kan jo bli veldig hyggelig, ser frem til det. Alle pynter seg og har flotte kjoler, smykker og dill, akkurat sånn jeg liker det ;) Gleder meg masse :D Jeg skal ha noen folk fra klassen min over på vorspiel også skal vi reise dit sammen, blir stas :D

Håper alle hjemme har det bra også, jeg savner dere masse, masse og gleder meg utrolig til å komme tilbake til sommeren å møte alle sammen igjen <3

Nå skal jeg spise litt frokost og deretter er det biofysikken som først står for tur <3  :p

Ha en super søndag, kos dere og sørg for å feire mammaene deres skikkelig, jeg er veldig trist for at jeg ikke får være hjemme og feire min, men hun kommer heldigvis snart på besøk og blir her i 10 dager, så da får vi heller feire litt da ;) Verdens beste mamma <3

Nytt semester og vinterkulde :)

Så var eksamensperioden og den første introduksjonsuka på skolen over. Eksamene mine gikk tålelig bra, bortsett fra kjemien som jeg dessverre strøyk på, det var no skikkelig dritt, men sånn er livet... Jeg får bruke tiden frem mot neste eksamensperiode til å pugge alt litt bedre :)

I andre semester som vi nå har begynt på begynner vi med en del nye fag, mens noen av de superkjipe blir borte, endelig føler jeg at det er medisin jeg studerer. Vi har fått inn nye fag som anatomi, histologi og embryologi noe jeg tror kommer til å bli superkrevende med masse, masse pugging, men alikevel føler jeg at det er lettere når man ser at det er noe man vil ha bruk for videre, både i studiet og etterhvert i arbeidslivet som lege :) Vi fortsetter også med celle biologi og biofysikk og de som sto på eksamen fortsetter med kjemi :p He he... Jeg tror virkelig dette kommer til å bli et veldig interessant, dog sykt hardt, semester.

Ellers har samboeren min flyttet ut og jeg har nå hele leiligheten for meg selv, da kom alle de rosa tingene mine frem igjen og dere som kjenner meg vet at det er litt av de :p Ha ha... Jeg skal ta noen bilder og vise dere, må bare bli ferdig med å rydde og fikse her først :) I tillegg har jeg funnet ut at jeg har ALT for mye klær og etter å ha fylt alle kleskapene i huset (det er 4 stykker av de) og vært nødt til å gå til innkjøp av flere kleshengere begynner jeg å få alt på plass...

Nå har vinteren endelig(?) kommet til Pècs også, etter nydelig vårvær med sol, blå himmel og rundt 10 + grader i eksamens perioden har det plutselig slått helt om og snøen laver ned, i tillegg begynner gradestokken å krype ned mot 10 - grader isteden, hutre, hutre, hutre.... Over helga er det meldt 50 cm med snø og 25 - her, da kan du tro det blir kaos :p Jeg tror faktisk ikke bilene her har vinterdekk en gang, så da er det bare som anatomi lærer`n sa og ta bena fatt og holde seg unna veien.... Jeg har heldigvis forberedt meg, kjøpt inn mat og alt jeg trenger sånn at jeg ikke trenger å gå ut av huset engang, ihvertfall ikke før skolen på mandag :p

Jeg begynner faktisk å trives veldig godt her nå, det er en hyggelig liten by, jeg går i en super klasse, har stort sett helt herlige lærere, et meget interessant studie og gode venner, hvem trenger vel mer ?! Jeg er fornøyd :D Savner jo såklart familien min og vennene hjemme, men jeg klarer meg :)

Det eneste som er litt trist er at en veldig god venn av meg har reist hjem til Norge igjen, selv om hun kommer tilbake over sommeren og forhåpentligvis på besøk før det så kommer jeg til å savne henne masse. Hun er bare en så søt person som man er nødt til å bli glad og trenger en liten dose av hver dag :)

Ønsker dere alle en super helg, kos dere inne i varmen, hørte det skulle bli sprengkaldt hjemme også...
ENJOY :)

<3 <3 <3

Ida

Så da...

Jeg vet at jeg lovet å blogge så fort jeg kom frem til mitt nye oppholdssted, og bare så dere vet det så er jeg fremme :p Ha ha... Jeg har vært fremme i ca. 6 måneder nå, det kjennes likevel ikke sånn ut, det føles som om jeg kom hit igår.

Jeg har hatt en fantastisk innholdsrik og spennende høst, ikke minst har jeg møtt mange nye fantastiske mennesker :D Selv om jeg er litt eldre enn flertallet her, har det ikke vært noe stort problem, men jeg har heldigvis truffet 3 søte norske jenter som er på min alder. Vi har blitt en fin liten gjeng som gjør masse gøy, og endel litt mindre gøy sammen :p
<3 Tara, Agnethe og Maria <3 Hadde ikke klart meg så bra uten de :) I tillegg er det en hel haug med søte folk både i og utenfor klassen min, jeg har vært heldig :D


I løpet av denne tiden har vi også hatt en introduksjonperiode på 14 uker, med harde fag som kjemi, biofysikk og biologi i tillegg til en hel haug med småfag som vi neppe kommer til å få bruk for :p Deretter begynte eksamensperioden, 7 uker der vi skal bevise hva vi har lært så langt. Jeg gikk på med godt mot etter to helvetes uker med en prøve/eksamen daglig, gledet meg til å kunne styre tiden min litt selv (dvs. sove litt lengre om morran :p) Lite visste jeg om hvor tøft det faktisk skulle bli....

Jeg brukte ca 5 dager på å forberede meg til den første eksamen: biofysikk. Jeg hadde skummet igjen stoffet og følte jeg hadde passe kontroll, da dagen nærmet seg sov jeg svært lite og var sykt nervøs, det gikk dessverre som jeg hadde fryktet og etter en meget god lab eksamen strøk jeg på teorien. Det var en skikkelig smell, alt er så utrolig annerledes enn hjemme, med tanke på hva vi må lære og hvor detaljert ting er. Jeg kan ikke huske å ha hatt en eksamen hjemme der jeg måtte pugge alle formler og ikke fikk ha med noen form for hjelpemiddel, dessuten er jeg vant til at forberedelsestid, er tid man kan gå igjennom notatene sine og notere seg punkter for muntlig eksamen. Den gang ei, på den positive siden lærte jeg jo noe av det og skjønte hva jeg måtte gjøre annerledes neste gang :)

Neste eksamen ut var Biometrics, et statistikkfag som ingen skjønner noe av og ingen heller lærer noenting underveis :p På mirakuløst vis sto jeg på denne eksamen og fikk et lite løft :) Det varte derimot ikke så lenge da jeg strøk på kjemien bare to dager etterpå... Ha ha...

Heldigvis var det tid for juleferie og hjemreise til Norge og etter 10 herlige dager hjemme, med litt jobb, feiring av julaften på sykehjemmet der mormor og bestefar bor, en ekstra julefeiring hos pappa og litt tid med venner var jeg ved godt mot igjen på tur hjem til Pecs :)

Etter en ukes intensiv notatskriving, pugging og videoer for å forstå hva vi faktisk drev med gikk jeg og tok biofysikk eksamen igår, og vet dere hva, jeg klarte det !!! Jeg gikk fra 1 til 4 og må innrømme at jeg ble ganske stolt av meg selv :D

Nå er det igjen tid for ny eksamen i morgen, kjemi igjen, kjenner at jeg begynner å bli ganske sliten av å lese intenst mot en eksamen, bli ferdig med den, for å så begynne å lese på neste :p Men om jeg står i morgen har jeg bare en igjen, den fryktede biologien.... Heldigvis har jeg to uker igjen av eksamensperioden, så selv om det ikke ble helt som jeg hadde planlagt med 3 eksamener før jul, masse lesing i jula og biologien første uka i januar for å så ta meg tre ukers fri og reise hjem til Norge en tur igjen så er jeg ganske fornøyd :)

Jeg skal prøve å oppdatere dere litt oftere heretter (bør vel klare litt mer enn en gang i året :P)

Ha en fin uke folkens :D

Klem Ida