Are you proud of me now daddy ?

Jeg er ikke spesielt flink til å blogge, det siste innlegget mitt var merkelig nok et innlegg om at pappa skulle komme på besøk, nå 1 år og 6 måneder senere har jeg ingen pappa lenger. Når jeg skrev det forrige innlegget var det bare glede og ingen bekymringer, bare 2 måneder etterpå skulle verden vår snues helt på hodet.

Det siste året har uten tvil vært det tøffeste jeg har hatt i livet mitt. Fra å være en student i Ungarn som hadde litt problemer med at hun savnet familien sin så vanvittig mye når hun studerte i det store utland, gikk jeg til å være en student i det store utland med en dødssyk pappa hjemme i Norge.

I midten av april ifjor fikk jeg den verste beskjeden et menneske kan få, pappa`n min var alvorlig syk. I midten av mai fikk vi vite at det vis to ovenfor var småcellet lungekreft med spredning til hjernen. Samtidig skulle jeg starte på min andre eksamensperiode.

De som kjente pappa vet at han var typen som aldri ga opp, og det absolutt viktigste for han var at jeg ikke skulle gi opp skolen og komme hjem til Norge på grunn av han. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjøre pappa stolt, jeg ble i Ungarn og startet på eksamensperioden. Etter et par uker skjønte jeg at dette kom til å bli vanskelig, jeg satt på biblioteket og leste men tankene mine var alle andre steder enn i bøkene. Rundt denne tiden kom mamma og lillesøster på besøk, de skjønte at jeg slet og trengte litt støtte. Det var godt å ha noen til å stelle rundt seg og som kunne backe meg opp når jeg eksamen etter eksamen strøk. Jeg var så langt nede som man kunne bli, det å gå til eksamen for å bli trykket ytterligere ned da, er ikke til å anbefale akkurat.

I starten av juni døde bestefaren min, han var jo en gammel mann og hadde vært syk lenge, men det er jo uansett trist når man mister noen. Siden jeg var så på etterskudd med eksamene mine og jeg måtte sette inn et siste støt de siste to ukene måtte jeg være igjen i Ungarn når de andre dro hjem til begravelse. Pussig nok, på bestefars begravelsesdag, sto jeg på min første (og eneste) eksamen denne perioden. Da jeg var ferdig med eksamen var det første jeg gjorde å ringe til pappa, jeg var så glad og i lykkerus at jeg var helt ute av meg, pappa skjønte med en gang at jeg hadde stått. Han ble så glad at han nesten gråt, det var så fint med pappa, han uttrykte en sånn sann glede og det var så gøy å glede han. Igjen for de som kjente pappa`n min, de vet at han ALDRI gråt, så det var så pussig at han ble så glad for noe at han nesten gråt og at det var jeg som var skylden til det.

Eksamensperioden gikk sin gang, og med uttallige forsøk bak meg sto jeg kun med en bestått eksamen i baklomma. Det var en noe slukøret Ida som reiste hjem igjen på sommerferie. Alikevel var det vanvittig godt å komme hjem, pappa hadde allerede begynte med cellegift rett etter jeg kom hjem og jeg rakk å være med han hele helgen før. Imellom kurene var pappa så redd for å få infeksjoner at han helst kun satt inne alene. Så når nedtur perioden var over kunne jeg komme på besøk igjen. Jeg var mange turer hos pappa denne sommeren og selv om det var veldig fint å få masse tid sammen, var det vondt å se at den store sterke pappa`n min ble stadig svakere. Etterhvert ble han utslitt av en tur til byen, eller ut på middag og han sov middag flere ganger om dagen.

Når jeg kom ned igjen til Ungarn etter sommeren klarte jeg å stå på en eksamen til, pappa var nok igjen den som var mest glad av oss alle :) Høsten kom etterhvert og behandlingene tok stadig mere på pappa. Det ble noen sykehusopphold og etterhvert startet han med stråling. Dette tok fullstendig knekken på han og han ble aldri seg selv igjen etter denne behandlingen. Jeg hadde heldigvis ikke flere fag på skolen annet enn at jeg kunne reise hjem en gang hver måned å bli noen dager hos pappa, jeg vet at både han og jeg satte stor pris på all denne tiden vi fikk sammen.

Pappa ga aldri opp håpet, jeg visste hele veien med min erfaring fra helsevesenet og denne type kreftpasienter at overlevelsesjansen er 0-1% over 1 år. Derfor visste jeg at vi måtte utnytte all den tid vi hadde sammen, nettopp fordi hver gang kunne bli den siste. Pappa var alikevel veldig positiv og snakket alltid om hva han skulle gjøre når han ble frisk. En ny tur på besøk til Ungarn sto høyt på listen, han gledet seg til det. Dessverre ble pappa aldri så bra igjen at han fikk kommet flere turer til meg.

Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk en siste julefeiring hos pappa, de siste årene har pappa samlet barna sine til julefeiring 3. juledag, det var hans glede med julen. Pappa har aldri vært veldig opptatt av, eller  spesielt glad i å feire jul, men etter vi begynte med vår egen julaften 3. dag har det blitt en fin tradisjon som vi har blitt glad i. Da laget vi julemat og åpnet pakker sammen og det ble en ekstra julaften. I år var  pappa veldig dårlig form og det var så vidt han pirket i julematen,han som alltid spiste kjempeporsjoner med topper på ! Alikevel var det godt å feire med han, mest fordi jeg visste at det mest sannsynlig ville bli vår siste. I Ungarn har vi også en eksamensperiode til jul, og årets julegave til pappa fra meg var enda en bestått eksamen, han ble så genuint glad og det var godt å vise at jeg var sterk nok til å kunne klare det. Dessverre klarte jeg ikke stå på eksamen nummer 2, pappa fikk aldri oppleve det.

I midten av februar ble pappa mye dårligere igjen, han ringte meg og diskuterte hvorvidt jeg syntes han burde prøve en siste cellegiftskur, han ønsket at alle barna skulle være med på avgjørelsen. Dessverre viste nye bilder at kreften nå hadde spredd seg ukontrollert og at en ny cellegiftskur ville skade mer enn å hjelpe.

Den 23. februar fikk jeg telefonen ingen 25- åringer skal behøve å ta imot: Hvis du ønsker å ta farvel med pappa`n din må du komme hjem nå, jeg bestilte flybillett og mandag morgen reiste jeg hjem i hui og hast. Pappa ble flyttet fra sykehuset til en lindrende avdeling. Når jeg kom, sa pappa til meg at han var så redd jeg ikke skulle rekke det, at han ikke skulle få se meg igjen. Heldigvis rakk jeg det. Det første døgnet satt jeg i en stol på rommet til pappa ved siden av sengen hans. Jeg duppet av innimellom, men våknet hver gang pappa var våken og lurte på om jeg var der. Han var redd, han var engstelig, han ville ha noen der. Han klarte ikke forklare hva han var redd for, men han grep tak i meg og fikk meg til å love at jeg var der og det var jeg jo såklart.

På slutten var pappa veldig påvirket av hjernemetastasene, han var uklar og fikk ikke til ting på egenhånd. Det var godt å få være der for han, det er jeg utrolig takknemlig for idag. Jeg fikk snakket med han og sagt alt jeg ville fortelle han og love han. Utpå ettermiddagen og kvelden på tirsdag mistet vi kontakten med pappa, han sa ikke noe mer etter det, men alikevel merket vi at han merket at vi var der for han.

Den 27. februar døde pappa`n min, da hadde jeg og familien våket over han i 2 døgn. Han sovnet heldigvis stille inn, det gikk fredelig for seg. Han var så fredelig og vakker der han lå. Mamma og lillesøstrene mine kom og hentet meg, de tok meg med hjem og jeg sov i et døgn før jeg reiste tilbake til Ungarn.

Natt til fredag kom jeg hjem, fredag klokken 14 hadde jeg prøve i anatomi. Selv om jeg ikke gjorde det sykt bra, gjorde jeg det bedre enn tidligere i det minste. Og derfra følte jeg at pappa var med meg og ga meg støtte.


Det høres kanskje rart ut, men de neste ukene og månedene brukte jeg tristheten, savnet og sorgen og puttet det inn i skolebøkene mine. Jeg bet tenna sammen og jeg studerte som jeg aldri har studert før. Jeg bestemte meg for å gjøre noe godt ut av sorgen, sinnet og tapet, jeg ville gjøre pappa`n min stolt.

De som har studert i Ungarn (og sikkert de fleste andre steder) vet at man relativt ofte får høre at man ikke duger til noe. At man ikke kan noen ting, at man er dum og at man burde skamme seg som kommer til en eksamen med så lite kunnskap :p Det har ihvertfall jeg hørt ! Til sommerens eksamensperiode bestemte jeg meg for å ta alt det negative og gjøre det om til noe positivt, tenk deg hvor mye positive ting som blir ut av det da :p Jeg gikk med rak rygg til eksamen og selv om jeg strøk et par ganger i år også gikk jeg ut fra dette semesteret med 6 femmere, 2 firere, 4 treere og 1 toer, tenk det, INGEN STRYK !!! Det vanskeligste denne perioden var hver gang jeg sto en eksamen og tok opp telefonen for å ringe pappa, for så å komme på at det kan jeg faktisk aldri gjøre mer : (

Jeg vet at jeg alltid har med meg pappa som følger meg, og jeg tar en ekstra titt på bilde før jeg går til en prøve. Om du aldri har mistet noen, eller bare rett og slett ikke tror på sånt, så synes du sikkert jeg er rar. Men jeg vet at pappa følger med meg og håper at han er stolt av meg nå :)

Jeg begynte på dette innlegget den dagen jeg var på vei hjem til sommerferie, den dagen jeg fikk vite at jeg fikk en 3`er på kjemieksamen min som jeg bare uker i forveien hadde fått klar beskjed om at jeg ikke var smart nok til å stå på. Det tok meg imidlertid ganske lang tid å skrive det ferdig.

Igår var det 6 måneder siden jeg mistet pappa`n min, det gjør fortsatt like vondt.

For meg er dette et vanvittig personlig innlegg, men samtidig er det terapi å skrive det ned. Det er også godt å kunne dele mine erfaringer, hvem vet, kanskje noen som leser går igjennom akkurat det samme og har spørsmål eller innspill. Bare kom med det :)